Fartsfylt kjøring med hundespann

Vi hadde med oss 45 hunder opp til sentra på Røros som gikk igjennom skogsterreng før vi kom opp på fjellet hvor vi krysset frosne innsjøer og åpent fjellterreng med herlig utsikt. Sibirsk Husky er en hunderase som ofte brukes til hundekjøring fordi de er veldig sterke. De løper avgårde i høy hastighet gjennom fjellet, og når vinden slår mot ansikt så får du en smak av hvordan livet var i gamle dager, da hundekjøring var ett vanlig transportmiddel.

 

 

Lyden av stillhet

Mine fem utålmodige Sibirsk Husky stod klare foran sleden, og ulte som ulver.  Men når vi er i gang blir det akutt stille. Det eneste jeg hørte var lyden av pusten fra hundespannet og instinktet som får dem til å følge lederspannet mil etter mil.

 


Ulingen er i gang…! 

 

Det er alltid en viss spenning knyttet til om hundene har dagen eller ikke. Mitt spann bestod av 2 tisper foran, en tispe i midten og 2 hanner bak, som var så viltre, oppstemte og kosete dagen lang.      

 

 

For å ha kontrollen spesielt i bratte heng måtte jeg bremse, men den lyden kan de rett og slett ikke like, så deres måte å si fra på er bjeffing inntil jeg slipper opp

 


Mat må til 

 

 

 

 


 


Fotbremsen ble til tider flittig brukt

 

Sledehunder har lært seg en spesiell teknikk med å gjøre fra seg i fart, men hvis lederhunden ønsker å sette seg ned, så avpasses farten etter dette.   

 

Sleden veltet

Farten var for stor til at jeg klarte å få rettet opp sleden i en krapp sving så velting var ikke til å unngå. En veltet slede gidder ikke hundene å trekke på, så de ble bare stående og bjeffe mot meg. Da var det bare å komme seg opp av snøhaugen, finne et passende sted å grave ned snøankeret og få sleden på rett kjøl igjen.

 

Takk til vertskapet for en begivenhetsrik helg på Røros – håper på en ny invitasjon

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *